Heidi Frich Andersen

Jeg har alltid vært glad i naturen. Lyset i trærne, i vannet, i snøen… De dramatiske fjellene i vår nordlige landsdel og den store kontrasten mellom den lyse og den mørke årstiden. Dette er noe jeg forsøker å skildre, som i bildene ”Lysstorm”, ”Høstnatt” og ”Høst i paradiset”.

Samtidig vet jeg at livet kan være hardt, og jeg vet endel om følelsen av å være ensom. Derfor maler jeg små mennesker inn i store landskap. Ikke bare på grunn av ensomhet, riktignok, men også fordi vi mennesker er små i sammenheng med universet. Bildene ”Folkevandringen”, ”Moren” og ”I ensomhet” er eksempler på dette.

Fordi jeg tror på en guddommelig skaper av universet, en som vil opprettholde alt dette i kjærlighet, så blir kontrasten- det onde- som vi ikke kan forklare opprinnelsen til, så uforståelig. Da jeg leste på nettet at Islamsk stat, eller IS, som vi kaller dem, korsfestet kristne barn, en uforståelig ondskap, så måtte jeg male Maria som ser inn i fremtiden- hun ser et korsfestet barn.-hennes eget, og alle andre barn i verden som utsettes for ondskap. Dette er bakgrunnen for bildet ”Apokalypse”.
Selv om jeg tidvis forsøker å skildre slike ting- til ettertanke- så er det likevel skjønnheten og lyset som står i fokus, og jeg tror kunsten også behøves til å minne mennesker på at jorden -tross alt- er vakker.